Pandemien bekrefter forskning: Vaksinemotstandere vil ikke høre
I går postet konsulentselskapet Morning Consult nye tall som viser at vaksinemotstanderne i USA ikke er til å rikke. Mange uker med pandemi, lokketilbud og løfter om større frihet til å reise hjelper ikke. To av ti amerikanere sier plent nei til vaksiner.
Jeg har tillatt meg å sakse deler av denne tabellen fra Morning Consult. Med noen få unntak er søylene så godt som uendret gjennom vaksineutrullingen.
Det er gjort en del forskning på dette feltet og tallene over bekrefter mye av det forskerne har funnet ut. Det er svært vanskelig å få vaksinemotstandere til å ombestemme seg, samme hvordan.
Da Christian Gad Hasvi og jeg leverte vår masteroppgave om endringsledelse på BI for noen år siden, var vi inne på akkurat dette. 7 år senere bekreftes de omtalte funnene i en situasjon der det er vanskelig å tenke seg bedre grunner til å endre mening,
Her er de aktuelle avsnittene fra oppgaven:
Når vi ikke vil høre
I en fersk studie som ble publisert i mars gjorde professor Brenhan Nyhan (2014) et overraskende og ifølge hans egne uttalelser, deprimerende funn (The New Yorker 19. Mai 2014): Noen ganger kan selv ikke solide fakta overbevise skeptikere om at de tar feil.
Gjennom tre år fulgte Nyhan og hans team opp nesten 2000 foreldre, alle med barn under 17 år. Problemstillingen var enkel: Kan ulike former for informasjon endre de feiloppfatninger mange foreldre har om at MMR-vaksinen kan være farlig?
Deltagerne i prosjektet fikk over tid tilsendt fire ulike typer informasjon: En nøktern brosjyre om at det ikke finnes noen sammenheng mellom vaksinen og autisme, en ny brosjyre om farene ved meslinger, bilder av barn hardt rammet av meslinger og til slutt en tragisk fortelling (narrative) om et barn som faktisk døde av barnesykdommen.
Resultatet var, som vi har antydet, nedslående. Verken vitenskap, fakta, skremsler eller historier fikk folk til å skifte mening om denne typen vaksinering.
Psykologen Stephan Lewandowsky (2005) har også undersøkt et lignende fenomen. I studien “Memory for Fact, Fiction and Misinformation: The Iraq War 2003” undersøkte han og kollegene hvordan publikum i USA, Tyskland og Australia forholdt seg til det som viste seg å være feilaktige nyhetsmeldinger fra krigen i Irak. Respondenter fra Tyskland og Australia var i langt større grad enn amerikanske deltagere villige til å justere sitt syn da de ble fortalt hva som faktisk skjedde. Med andre ord fører ikke all falsk informasjon til varige misoppfatninger. I følge Lewandowsky bekrefter funnene at den underliggende skepsisen til krigen i Irak var større i Tyskland og Australia, og at respondenter fra disse landene derfor hadde lettere for å justere sitt syn på det de ble fortalt. Med andre ord: Når misforståelsene er perifere eller mindre sentrale for personen det gjelder er det problemfritt å korrigere oppfatning når dette blir påpekt. Problemet oppstår når vårt verdensbilde blir truet, når en sannhet vi vurderer som viktig for oss blir utfordret. Oppsummert kan man si at i møtet med ny korrigert informasjon forkaster vi vår gamle tro når troen er svak, men forkaster ny viten når vi er sterke i troen (The New Yorker 19. Mai 2014).
Vi finner en klar parallell i renessansens Italia. Da Galileo Galilei oppdaget at jorden faktisk kretser rundt solen, ble det bråk. Oppdagelsen utfordret bokstavelig talt et verdensbilde som stakk så dypt at den ligger igjen i vår kultur mange hundre år etterpå. Fortsatt sier vi at solen står opp og går ned. For Galileo endte hans nye viten som kjent med dom og forvisning. Han fikk erfare at motstanden er størst når du utfordrer identitet, verdensbilde og grunnlag for makt.
Flere andre studier vi har gått gjennom i arbeidet med denne oppgaven (R.K. Garrett/Weeks 2013, Hart/Nisbet 2012, Ecker/Chang/Lewandowsky/Swire/Chang 2011) bekrefter det samme: Motstand mot å kvitte seg med misoppfatninger er tett knyttet til vår selvforståelse, vår identitet. Akkurat som i den mer typiske sensemaking-litteraturen er det altså sånn at motstanden gjerne blir størst når selve identiteten utfordres.
Kjetil H. Dale/Christian Gad Hasvi (2014)