Panikkbloggen: Da videovold ble brukt som forsvarsstrategi i retten
Våren 1986 ble en mann stukket ned med en brødkniv i Bergen sentrum. Offeret var heldig som slapp fra angrepet uten varige mén. En 18 år gammel gutt ble pågrepet og siktet for legemsbeskadigelse.
Den grove volden til tross, det mest oppsiktsvekkende med saken var nok forsvarerens strategi.
– Kombinasjonen alkohol og videovoldsfilm er årsak til knivstikkingen, sa han.
Oppslaget i Bergens Tidene illustrerer hvor stor bekymringen for "videovold" hadde vokst seg på midten av 80-tallet. Nå var videovold-faren altså blitt så stor og omfattende at hvem som helst med VHS-spiller kunne ramle ut i gatene som blinde voldsmenn.
Filmen knivmannen hadde sett var "War Bus" fra 1985. En B-film i Rambo-kategorien der tre soldater må eskortere en buss med misjonærer gjennom fiendtlig territorium i Vietnam. Jeg blir ikke spesielt sjokkert av spole meg gjennom filmen. Mest av alt minner all skytingen om parodifilmen "Hot Shots".
Ingen klassiker, altså. Men ikke spesielt traumatiserende. heller.
Ordet videovold dukket opp i 1980, ikke lenge etter at private videospillere hadde skapt skapt et hull i det velregulerte filmmarkedet. Før VHS-revolusjonen var det Filmtilsynet og NRK som bestemte hva folk kunne se på kino og tv. Nå kunne plutselig alle se B-filmer fra hele verden i sin egen kjellerstue.
Det ble for mye frihet for enkelte og ordet "videovold" etablerte seg raskt i samfunnsdebatten. Det toppet seg under valgkampen foran stortingsvalget 1985, da særlig KrF omfavnet saken.
Splatterfilmen "Motorsagmassakren" var selve kroneksemplet på videovold.
Filmen ble forbudt på norske kinoer i 1974 men ble ikke omtalt i norske aviser før den dukket opp på video seks år senere. Da steg omtalen i takt med panikken (se tabellen).
– Vi må føre kamp mot filmer som Motorsagmassaren som videosjappa på hjørnet har i hyllene, sa Dagfinn Høybråten på et KrF-møte så sent som i 1988.
Kampen førte ikke frem. I 2014 ble filmen tillatt i Norge, med aldersgrense 15 år. I dag blir den omtalt som en klassiker.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe eller noen. For Donald Duck og Co ble videovoldbølgen på 80-tallet en kjærkommen anledning til å legge 70-tallet bak seg. Den gangen var det jo tengeserier politikere, medier og eksperter fryktet.
