Vi morer oss til døde - eller?

På 90-tallet var jeg så heldig å møte den amerikanske professoren Neil Postman i New York.

Postmans bok «Vi morer oss til døde» solgte godt i Norge og mange delte professorens sterke motstand mot tv-mediet. Postman mente at tv ikke bare fordummet, men direkte truet skriftkulturen, den offentlige samtalen og dermed demokratiet.

Intet mindre.

Vi var en gjeng studenter fra Bergen som ble tatt i mot med kaffe og store donuts i et møterom på New York University, med utsikt mot berømte Washington Square nederst på Manhattan. Postman innledet ved å beklage amerikanernes ignoranse for europeisk kultur og historie. Så diskuterte vi boken hans.

Mot slutten av møtet bestemte jeg meg for å være litt frekk.

— Mr. Postman, sa jeg.

— Slik du snakker om bildemediene høres det ut som du ville vært motstander av trykkepressen til Gutenberg for 700 år siden?

Det ble stille. Postman tenkte deg om, før han svarte med en skrallende latter:

— Haha, du har nok rett. Jeg ville vært motstander av det trykte ord.

Ti poeng til 24 år gamle meg. Postman var parkert som en konservativ vokter av det bestående, skeptisk til nye ting.  Og jeg kunne gi meg i kast med tv-karrieren med god samvittighet.

26 år senere er jeg voksen og bekymrer meg gjerne over barnas skjermbruk. Jeg  kjenner meg litt igjen når Live Nelvik sier «jeg er skeptisk til skjerm". Men nikker også gjenkjennende på hodet når FlippKlipps Christopher Robin Omdahl forklarer at spill og gaming har mange positive sider.

Uansett. Samme hvor mye slike nye trender skremmer oss foreldre, det er aldri mulig å bli kvitt fenomenet. Hovedregelen er omtrent slik: Hvis ett nytt fenomen er blitt så stort at folk blir bekymret - da er det for seint å snu.

Likevel fører tekniske nyvinninger og massekulturelle fenomener regelmessisg til alarmistiske medieoppslag. Mange av dem har det til felles at de fremstår som morsomme i ettertid.

Jeg tenker å rote fram noen av dem her de neste ukene. La oss kalle det for panikkbloggen.

Vi kan begynne med tegneserier. For det var skumle greier. Selv Donald Duck var skummelt, i følge et førstesideoppslag i Bergens Tidende på 70-tallet.

Jepp.

Faksimile: Bergens Tidende

– En bør være oppmerksom på uskyldig lesestoff som Donald Duck (...). Her er ikke vold eller sex, men en innebygd ideologi om pengenes betydning og et kjønnsrollemønster de fleste vil reagere på, sa professoren som var intervjuet.

Bekymringen for tegneserier rådet i flere år. Den unge KrF-mannen Kjell Magne Bondevik var tidlig ute.

– Trykkefriheten er et gode vi må verne om, men hvis den utnyttes til å vise forakt for andre mennesker, har det ikke noe med en demokratisk frihet å gjøre, sa han i 1964.

Faksimile: Bergens Tidende

Hadde de noen poenger?

Kritikken mot tegneseriene var selvfølgelig ikke tatt HELT ut av luften. Særlig krigs-seriene inneholdt klart rasistisk språk i snakkeboblene, som de går frem av Bondeviks sitat i klippet over. Samtidig solgte disse seriene dårlig.

At kjønnsbalansen i Donald er sær er det heller ikke til å komme forbi, den kritikken kom faktisk opp igjen i Aftenposten for noen uker siden. Linda (14) var helt på linje med professoren i 1976. Men det ble ikke ramskrik og alarm, denne gangen.

Hvordan går det i dag?

På 60- og 70-tallet leste så godt som alle barn tegneserier. "(Det er bare) 1,6 prosent som ikke leser tegneserier", som det stod i avisene. I dag er det færre enn 20 prosent av barna som leser tegneserier - og ingen mener det er farlig. Tvert i mot, tegneserier anbefales for å få opp leselysten blant barn.